Avgang fra hotellet kl 5, for å rekke fly kl 7.40. Matpakken fra hotellet var bare småkaker, så den fikk ligge i fred. På flyplassen fikk vi beskjed om at flyet var ca 2 timer forsinket, så da ble det tid til en mer fornuftig frokost allikevel.
Etterhvert kom vi oss i lufta, og 2 timer senere landet vi i 32 varme grader i Iguazú. Det var bare å plukke fram solkrem og myggmiddel og smøre seg inn. Etter som vi var så forsinket fra Buenos Aires ble det lunsj, før vi dro videre inn til Iguazú-fallene.
Iguazu-fallene består av totalt 275 fosser fordelt over 2,5km. Ca 75% av fossene er på argentinsk side av grensen, 25% er på brasilsk side. Vannmessig fordeler det seg mer 50/50, så det renner like mye vann på begge sidene. Totalt er det visstnok ca 3,2 millioner liter som renner gjennom fossene hver dag, så det skulle være gode muligheter for å drikke seg utørst for den som ønsker det.
Den største fossen heter Djevelens strupe (Garganta del Diablo) og man ser dampen herfra på flere kilometers avstand. De av oss som satt på riktig side av flyet, så dampen herfra ved innflyging til flyplassen. Det går et eget lite minitog fra inngangen til naturparken hvor fallene ligger, og inn til selve fossefallene. Toget har 2 stopp, det første er til de «vanlige» fossene, og det siste stoppet er Djevelens strupe. Vi hadde billetter til Djevelens strupe. Toget var stapp fullt, det var benker for 4 og 4 personer, og trangt om plassen. Heldigvis er ikke alle like omfangsrike som meg…
Fra endestasjonen på toget var det en god kilometer å gå på en egen gangvei/bro fram til selve fossen. Hele veien bortover hørte man fossefallene og så dampen som sto opp. Litt dyreliv var det også å se. Øgler, diverse fugler, og til og med skilpadder som hadde kravlet seg opp på steiner eller brokar.
Djevelens strupe er et imponerende skue. Her spruter vannet i alle retninger, det er ikke til å unngå at man blir våt.
Fra Djevelens strupe ble det tog tilbake til utgangspunktet, inn i buss og kryssing av grensen til Brasil med nytt stempel i passet.